Nå som du vet litt om hva LILO kan gjøre, la oss se hvordan du kan konfigurer den ved å bruke Linuxconf. Hoved- konfigurasjonsdialogen er delt inn i seksjoner. Her er en introduksjon til hver seksjon.
Denne seksjonen tar seg av hvordan LILO installeres.
Hvis du starter ditt Linux system uten LILO, kan det hende at du synes Linuxconf er litt enerverende da det prøver å sørge for at LILO er riktig satt opp til alle tider. Du kan slå av LILO støtten fra Linuxconf når som helst. Dette virker kun inn på Linuxconf. Det gjør ingenting mer. Det vil ikke AV-installere LILO. Det bare sier til Linuxconf ``stopp med å sjekke lilo''.
LILO bringes til liv ved oppstart gjennom å kjøre et bittelite program, kalt bootsektoren. Dette programmet må være installert på et strategisk sted. Listen over valg for dette feltet gir deg en liste over gyldige valg sortert etter preferanse. Hvis Linux er den aktive partisjonen spiller det ikke stor rolle. Hvis ikke, eller hvis din Linux partisjon ikke ligger på den første harddisken, må du installere bootsektoren enten på master boot record, (MBR), på den første harddisken, eller på diskett.
Legg merke til at installasjon av bootsektoren på en oppstartsdiskett fremdeles er ganske raskt, fordi bare en sektor leses fra den. Alle andre filer lever fremdeles på Linux-partisjonen på din harddisk.
Hvis du har en annen bootmanager (OS/2 bootmanageren er en, Partition Magic en annen), så er det trygt å installere bootsektoren rett på linux-partisjonen. Du vil måtte fortelle din andre bootmanager om denne nye partisjonen. OS/2 bootmanageren kan starte (som LILO) linux selv om det er lokalisert på en sekundær harddisk (ikke den primære).
Sies å starte fortere. Vites å ikke virke på noen maskiner. Jeg har ingen erfaring med det.
LILO lager en tabell som lar boot-loaderen lokalisere kjernefilene Denne kodingen gjøres enten som spor/hode/sektot, eller som et lineært blokknummer. På noen SCSI-kontrollere virker ikke den første strategien. Hvis du opplever dette, prøv lineær modus. De fleste moderne datamaskiner virker fint når du bruker er lineært blokknummer.
Med dette valget vil LILO vise kommandolinjen. Dette valget er på som standard.
LILO boot:
Herifra kan du
På kommandolinjen kan du velge en konfigurasjon; trykk TAB tasten for å få en liste med konfigurasjoner. Skriv inn navnet på en konfigurasjon eller bare trykk <ENTER> tasten for å velge standard konfigurasjonen.
Hvis du trenger å gi oppstartsparametere til kjernen, vil du måtte skrive inn navnet på konfigurasjonen først, selv om det er standard konfigurasjonen.
Uten tidsavbrudd, vil LILO vente for alltid ved kommandolinjen. Du kan spesifisere et tidsavbrudd som LILO vil starte opp med standard konfigurasjonen etter. Forvalgt tidsavbrudd er 5 sekunder.
LILO kan starte opp med en gang eller vente en tid før vising
av boot: kommandolinjen (hvis det er konfigurert til å vise
kommandolinjen) eller oppstart (hvis det ikke er konfigurert til å
vise kommandolinjen). I denne venteperioden kan du stoppe oppstarts-
sekvensen ved å trykke shift-tab; LILO vil da gi deg den normale
boot: kommandolinjen.
Hvis du slår av kommandilinjen, er det anbefalt med et 5 sekunders tidsavbrudd. Ved å bruke 0 slår man av tidsavbruddet.
Du må oppgi sti til en tekstfil. Ideelt sett skal teksten være kort og vil fylle skjermen, med LILO kommandolinjen nederst. Dette brukes på oppstartsdiskettene til noen av distribusjonene Du kan bruke det, for eksempel til å gi oppstartsinstruksjoner til brukere i en lab eller til familiemedlemmer som kanskje ikke husker hvilke taster brukes.
Denne seksjonen gir deg den forvalgte konfigurasjonen, som Linuxconf tilegner de forskjellige Linux-konfigurasjonsoppføringene. Ved å oppgi informasjon her slipper du å skrive den inn gjentatte ganger senere.
Du må oppgi hvor Linux-rotpartisjonen ligger. En pop-up-liste gir deg en liste over alle partisjonene.
Ramdisker brukes på oppstartsdisker for installasjon. De brukes sjelden for fulle konfigurasjoner. De senere utviklingskjernemodulene har gjort ramdisk konfigurerbart ved kjøring. Verdien 0 slår av bruk av ramdisk
Vanligvis er dette valget slått på. For UMSDOS installasjon er det av. UMSDOS installasjonen bruker vanligvis loadlin til å starte opp i stedet for LILO likevel.
Hvis ikke du virkelig vet hva du gjør, så la det stå på. Dette er grunnen: Når Linux starter opp i skrivebeskyttet modus, kan det foreta utvidet inspeksjon av partisjonene uten å berøre dem i det hele tatt. Dette er bra, spesielt hvis oppstarten følger et krasj som har etterlatt partisjonene i en rar tilstand.
Hvorfor alt bråket om å ikke røre partisjonen? Vel, Linux støtter flere tidsstempel per fil. En er "siste aksess dato". Dette betyr at filsystemet endres (data skrives til disken) bare ved å lese filer (som er eksakt det som skjer ved oppstart).
Dette siste aksess tidsstempelet er ganske nyttig, men blir plagsomt under oppstart. "Skrivebeskyttet" forteller Linux at det skal la være å bruke denne oppførselen.
Etter at partisjonen er sjekket, går systemet tilbake til "lese og skrive" modus automatisk.
Noen drivere trenger noe informasjon for å initialisere seg på en riktig måte. For eksempel, noen CDROM spillere presenterer seg ikke skikkelig. For å gi beskjed til Linux om å se på din (ganske ødelagte) CDROM spiller som en CDROM spiller, kan det hende du trenger noe slikt som dette:
hdc=cdrom
Dette vil fortelle Linux at primær IDE-enheten på det andre IDE-grensesnittet (som er, /dev/hdc) er en CDROM enhet.
Forvalgsseksjonen følges av flere identiske seksjoner Hver definerer en Linux oppstartskonfigurasjon. Hver oppstartskonfigurasjon gjentar alle parameterene til forvalgsseksjonen. Du kan enkelt overstyre dem i hver enkelt seksjon hvis du vil endre dem.
Den første konfigurasjonen vil bli satt som standard. Dette betyr at
LILO vil starte opp med denne hvis ikke noe annet oppgis ved
boot: kommandolinjen.
Bare 3 felt er forskjellig fra forvalgsseksjonen.
Hvis du haker av denne boksen, vil konfigurasjonen forsvinne
når du trykker på aksepter knappen.
Dette er stien til kjernefilen som vil starte opp for denne konfigurasjonen. Merk at en kjernefil kan brukes i flere forskjellige konfigurasjoner.
Dette er et kort navn som identifiserer konfigurasjonen. Gitt at en kjernefil kan deles av flere konfigurasjoner, så trenger vi en unik identifikasjon. Denne blir brukt når oppstartsprosessen stoppes. LILO forventer bare et navn og vil starte opp med den tilhørende konfigurasjonen.
LILO kan starte nesten hva som helst. For hvert OS
du vil starte spesifiserer du bare partisjonen og en etikett.
LILO laster bare booksektoren til den partisjonen
og kjører den.